Visit VAranger, Varangerhalvøya Nasjonalpark, varanger, finnmark, destination VAranger

Varangerhalvøya Nasjonalpark

Varangerhalvøya er Norges største halvøy. Varangerhalvøya nasjonalpark med tilliggende verneområder ble opprettet i 2006. Totalarealet er på hele 2090 km2; nasjonalparken utgjør 1805 km2, landskapsvernområdet 246 km2 og naturreservatet 19 km2. Varangerhalvøya, som er den mest arktisk pregete delen av Fastlands-Norge, har unike verdier i forhold til landskapsformer og kvartærgeologi, plante og dyreliv og samiske kulturminner.

Parken er etablert for å ta vare på store naturområder i den mest arktiske pregete del av fastlandsnorge med spesielle landformer og avsetninger etter istiden. Ellers er dyrelivet sparsomt over store deler av de sentrale fjellområdene inne i parken. Halvøya har imidlertid en brukbar elgstamme og er et svært viktig område for den utrydningestruede pattedyret fjellreven. Det finnes i dag bevaringstiltak for fjellreven. 

Her er gode turmuligheter både med ski, sykkel og til fots. Jakt og fiske er populære aktiviteter, i tillegg til fuglekikking. Terrenget, særlig sør for Skipskjølen/ Bealjáidčearru, de fleste plasser er lettgått. Avstandene er likevel store og elvene kan være vanskelige å krysse. Det er ikke merkede stier, men forslag til turer finnes på temakart og som GPS filer. Det finnes noen åpne hytter. De fleste ligger et godt stykke inn i nasjonalparken og passer godt til overnatting på turer over flere dager. Selv om det høyeste fjellet på Skipskjølen bare er 633 moh., er dette høyfjellsområder der været kan skifte raskt selv midt på sommeren.

Det er gode muligheter for småviltjakt i nasjonalparken. I flere av elvene kan du fiske laks, sjørøye og sjøørret. De mest kjente er Vestre Jakobselva, Skallelva, Syltefjordelva, Bergebyelva og Komagelva. Fiskekort løses gjennom lokale jeger- og fiskerforeninger. Husk å desinfisere fiskeutstyret før du prøver fiskelykken. Det er til tider stor ferdsel ved kulpene. Av hensyn til trivsel og tilgjengelighet bør du slå leir slik at fiskeplasser ikke oppfattes som okkuperte. Alle må vise hensyn for å begrense slitasjen på naturen langs elvene. Bruk eksisterende rasteplasser/bålplasser og unngå forsøpling.

Varangerhalvøya er Norges største halvøy. Landskapet er svært gammelt i Skandinavisk målestokk, og i stor grad formet før istidene. Innlandsisen under de siste istidene har ligget fastfrosset over store deler av halvøya, og dermed i liten grad endret landskapet. Halvøya består i hovedsak av fjellvidder, og vegetasjonsløse blokkhav (čearru) dominerer store deler av de høyereliggende platåene. Blokkhavene antas å være svært gamle, fra før siste istid. Isbreen har lagt igjen omkring tre tusen særegne såkalte ringmorener, som ellers er kjent fra bare et fåtall andre steder i verden og i lite antall.  Omtrent midt i nasjonalparken går det et høydedrag fra vest mot øst som danner vannskillet mellom nord- og sørsida. Sammenligninger av halvøya med en velvet båt har gitt fjellkjeden navnet Skipskjølen. På avstand kan fjellkjeden ligne et liggende menneskeøre, der toppene er bruskknutene rundt øreåpningen. Det er opprinnelsen til det samiske navnet, Bealje, som betyr øret.

Plantelivet er særpreget som følge av at Varangerhalvøya er et møtested for arter fra det nordlige Arktis, det østlige Sibir og mer sørlige planter. De små lauvskogene i området er blant de nordligste i verden. Kalkrikt fjell og jordsmonn nord i området gir frodige lommer med sjeldne arter, som varangervalmue, finnmarkssvineblom, svalbardsnømure og kalkarve.

Dyrelivet er også sparsomt over store deler av de sentrale fjellområdene. Imidlertid har myrområdene, og særlig i Unjárgga gielda/Nesseby kommune, stor verdi for fuglelivet. Ingen steder i Norge er det observert flere sædgjess på en gang utenom trekket. Varangerhalvøya er et viktig trekkområde for en rekke nordlige og østlige fuglearter. Varangerhalvøya var tidligere også et av kjerneområdene for dverggås, men besøkes nok i dag bare sporadisk under trekkene. Halvøya ser også ut til å være blant de aller viktigste områ- dene i landet for vårt mest utrydningstruete pattedyr; fjellreven. Ynglende fjellrev er ikke påvist så nært havet andre steder på fastlands-Norge. Assosiasjonen til fjellreven på Svalbard, som henter mat i sjøfuglkoloniene ved kysten, er dermed åpenbar.

Reindrift Varangerhalvøya er fra naturens side et ideelt sommerbeiteland for rein, og er reinbeite for distrikt 6/5D – Várjatnjárga som er fordelt på 15 driftsenheter. Her er gode gras- og urtebeiter, samt snøfonner, nakne fjellområder og vindblåste strender som gir tilflukt fra sommervarmen og insektene. Villreinen brukte området i årtusener, og fra 16-1700-tallet har tamreindrifta videreført bruken. Reinflokkene drives inn i parken i april – mai, før kalvinga i mai – juni, og drives ut igjen på tidligvinteren. Reindriftsutøverne har adgang til motorferdsel i forbindelse med tilsyn og samling av reinen både på snø og barmark, samt en viss bruk av helikopter om høsten. Per i dag er reindrifta den viktigste næringa i nasjonalparken. I kalvingsperioden og på forsommeren er det særlig viktig å vise hensyn til reinflokkene for å unngå at simle og kalv forstyrres og i verste fall adskilles.

På Varangerhalvøya er det et stort antall kulturminner fra eldre steinalder. Spor etter faste eller midlertidige boplasser, fangstanlegg for villrein og samiske helligdommer/ offerplasser ligger spredt, men i hovedsak nær kysten. Den samiske fangstkulturens vinterboplasser lå ved kysten, mens vår- og høstboplassene lå ved elver og vassdrag lenger inn i landet. Først på begynnelsen av 1900-tallet opphørte sesongflyttingene helt. Vinterboplassene gikk deretter for en stor del over til å bli helårs boplasser – mange i dagens Unjárgga gielda/ Nesseby kommune. Det antas at de mange fangstgropene er de eldste fangstinnretningene i parken, flere kanskje anlagt i steinalderen. De fleste ligger nær kysten og bosetningene. Fra Tana og østover er det registrert over 3000 groper. De var i bruk helt opp mot 1500-tallet, da stammen av villrein begynte å avta. Langt inne på halvøya ligger andre fangstsystemer, – store anlegg med ledegjerder over til sammen flere kilometer. Trolig ble disse anlagt omkring 1500-tallet fordi reinen da endret trekkmønster og holdt seg lengre inn på halvøya. Fra skriftlige kilder antydes det at de store anleggene kan ha hatt enkeltfangster på opptil 2-300 dyr. Selve villreinfangsten brøt sammen i løpet av 1600-tallet. Rundt 1690 ble ikke noen av fangstanleggene brukt lenger. Dette falt sammen med innførsel av storfe og økt sauehold. 

I en nasjonalpark er du naturens gjest

Gå hvor du vil, på beina eller på ski. Alt som har motor er i utgangspunktet forbudt.

Rast hvor du vil, og overnatt gjerne i telt. Rydd opp etter deg, og ta med søpla hjem.

Du kan tenne bål, men husk det generelle bålbrenningsforbudet i skogsmark mellom 15. april og 15. september. Vis hensyn når du sanker ved.

Du kan plukke bær, matsopp og vanlige planter til eget bruk. Vis hensyn til kulturminner, vegetasjon og dyreliv. Ta ekstra hensyn i hekke- og yngletida.

Benytt deg av mulighetene til jakt og fiske. Husk jakt-/fiskekort. Ikke bruk levende fisk som agn. Du må heller ikke ta med deg levende fisk fra ett vassdrag til et annet.

Du kan ta med deg hund, men husk båndtvang i perioden 1. april til 20. august.